Kom sommervind!

Vi har bestemt oss for å gå en tur til hestene.
Noen gulrøtter og epler ligger trygt forvart i en brødpose.
Dagen er gyllen, blå og grønn,  og alle tanker som tenkes har med sommer å gjøre.
Sommerkjolen din fra tante i Tyrkia var veldig stor i fjor, men i år har den liksom krøpet litt oppover.
Fletta danser mot ryggen din, og i øynene er det bare lys.

Det er ikke alltid jeg får lov til å holde deg i hånda, men akkurat i dag er jeg heldig.
Dine fingre flettet inn i mine.

Vi krysser gårdsplassen og lar vinden herje så mye den vil med hår, pose og skjørtekant.
Når vi kommer til det som kaltes ”Fugleskogen” da du var liten blir vi stående litt å se oss rundt.
Hele skogen er borte, - byttet ut med eneboliger og rekkehus.
Fuglesangen har trukket vestover, - tilpasset seg menneskedyrenes behov for ekspansjon og erobring.
Minnene fra den gang det fremdeles sang i løvkrattet, folk luftet hundene sine her eller man sprang heltemodig rundt for å få en drage opp lufta, - de strømmer liksom på oss begge to. Barnehagen i nærheten hadde små utflukter hit om våren, og om vinteren var det et perfekt sted å ake eller sette utfor med ski.
En historie tar slutt der en annen starter.

Vi rusler videre, prater om løvetannen, snøen som endelig forsvant og gleden over å være sammen.
Nye, store funkishus står i stram givakt på vår vei, men snart begir vi oss grusbakkene i vold og kan se at det står to hester der oppe i dag.
De spisser ører og kneggelyder fyller lufta.
Raskt plukker vi med oss saftig gras som forrett.
De store dyrene pruster mot hendene våre, vil lukte litt på oss først før vi i det hele tatt får lov til et vennskapelig klapp på sterke halser og følsomme muler.
Tida har stoppet opp.
Det er bare oss, hestene, løvetenner som vaier i vinden og en himmel så høy og blå. Knaskelydene fra iherdige kjever er beroligende.

Vi har fått hver vår favoritt.
Jeg oppnår best kontakt med den lyse hesten, mens den største stirrer fascinert på små hender som vekselvis rekker fram gras og gulrot.
Det er sommer, vi har allverdens tid og lar vinden ruske i alt som kommer i dens vei.
Lenge, lenge står vi der og småsnakker med de høyreiste, flotte dyrene.
Helt til de går lei og snur endene mot oss.
Hjemoverturen går sakte, vi drøyer hvert skritt for om mulig å sette tiden på vent enda litt til.
Det er sommer, sol og livsglede i hver grøftekant og hvert skogholt og vi kjenner at vi er en del av det.
Vi snakker om Emil i Lønneberget og lillesøsteren Ida, som ble heist opp i flaggstanga og som sang slik en vakker liten vise i en av episodene.

Og den visen, den kommer her:

Utvika, 19. mai 2012

Vi kjører på veien fra Hønefoss mot Oslo.
Dagen er varm for klimaskadde trøndere, og vi aner sola som titter sjenert fram fra skydottene som seiler over himmelen som hvitt sukkerspinn.
Vi har bestemt oss for å besøke et sted som vi har sett så mange bilder fra dette siste året.

På vei nedover Gudbransdalen i retning slektninger på  Hønefoss dagen før, lå tankene der og spant:
Utøya, Utvika.
På vårt korte besøk i de sørlige deler av landet, så ønsket vi  å se utover mot Utøya.
Tre voksne og en 9 åring med livet foran seg.

Slektningen er lommekjent, og småpludrer om smått og stort der vi farer forbi eplehager, frodige jorder og fjordarmer som blinker i lyseblått.
En kjapp sving ut av E6 mot Oslo og deretter en like krapp sving mot venstre tar oss tettere ned mot Tyrifjorden og trebevokste øyer.

Det går opp for oss at mannen som så umenneskelig  uberørt hører vitneforklaring etter vitneforklaring om sitt massemord  i retten i disse dager, har tatt av på nøyaktig samme sted.
På nøyaktig samme vis har han vippet hendelen på blinklyset  mot venstre og svingt på rattet.
Sjekket trafikken på venstre og høyre side, før han krysset veien og kjørte i retning Utvika.
Hva han tenkte på der han kjørte utover mot Utvika blir absurd i sammenlikning med vårt tankespinn.

Tårene i øynene har allerede vært der en stund, lenge før vi parkerer bilen ved resepsjonen til Utvika Camping.
Vi blir stille der vi vandrer mellom campingvogner og spikertelt.
Flotte hus og hytter omkranser plassen.
En idyll, et fristed.
Hva tenkte de, hytteeierne og campingfolket som hørte skuddene fra Utøya?
Uvirkelig, uforståelig. Sånt som man tror man aldri får oppleve.
Vi skutter oss mot gufset fra fjorden.

Heggen blomstrer om kapp med stemorsblomstene og løvetannen som freidig speiler seg i sola.
Det lukter gress og fuktig jord.

Det er vakkert her ute, men stemningen er så trykket, så stille.
På den lille moloen får vi god oversikt mot selve Utøya, og Storøya like ved.
Tårene hoper seg liksom opp bak mørke solbriller, og det er nesten sånn at vi hører skuddene.
Vi kan se for oss redde ungdommer som legger på svøm.
Ser for oss sjokket og fortvilelsen, kampen for å komme unna og svømme for livet mot der vi står og tørker tårer.
Vi hører ropene om hjelp.
9 åringen feller ingen tårer, men hun er alvorlig, og skribler ned noen ord om at vi ikke må glemme.
Hun tar med seg en stein som minne om Utøya.
Vi er alene på moloen i dag, men bevis på at andre har dratt hit for å gråte og minnes finnes overalt. Kosedyr, engler, blomster og lyslykter. 

Inskripsjoner i stein, til minne om de som mistet livet.
Røde roser foran minneplaketten som er satt opp .
Vi ser utover mot Utøya. Tenker på alle dem som kjørte ut i båtene sine, og plukket opp ungdommer i kuleregnet.
Risikerte sine egne liv for å berge andres.
Disse menneskene skulle hatt kongens fortjenestemedalje av ypperste valør, og langt større medieomtale enn de har blitt til del hittil.
En bragd og styrkeprøve i medmenneskelighet og mot.

Etter en stund skal vi dra.
Vi skal sette oss i bilen, sammen med de vi er glade i.
Friske, raske og hele.
Fremdeles med en 9 åring med livet foran seg skal vi snu ryggen mot Utøya og fortsette livet vårt, uten sorg, skader eller men av noe slag.
Vi er heldige.

Men før vi går er det meninger å sette ned blomster, gjerne noen roser.
Beskjemmet oppdager vi at vi har glemt å kjøpe med blomster.
Det er 9 åringen som redder situasjonen.
Hun plukker noe løvetann og kaster dem i vannet. Små, solgule knopper som danser i de samme vanndråpene som både tok og reddet liv nesten 12 måneder tidligere .
Og idet hun gjør det, går det opp for meg at ringen er sluttet.
Rosene foran minneplaketten er for dem som døde, løvetannen kan symbolisere dem som kjempet seg fram og selv reddet livet eller ble reddet.
Sterke og modige, både overlevende og redningsmenn.
Akkurat som løvetannen.

Hva er en mandala?

Det finnes mange veier innenfor selvutvikling, mange bøker som forteller oss hva vi skal gjøre for å føle det bedre med oss selv og vårt indre landskap.
Noen bøker kan være nyttige, andre gjør faktisk at vi blir enda mer ulykkelige; - for saken er jo at man ikke kan være lykkelig hele tiden, gjøre det rette hele tiden eller være et godt medmenneske absolutt hele tiden.
Man må tore å vedkjenne seg sine mørke sider og la dem få utløp, på lik linje med alle andre strømninger i følelseslivet. Først da kan man bli et helt menneske, - tror jeg.
Men så har vi blitt innprentet fra vi var små, at da er vi slemme, - så det skal undertrykkes. Spesielt kvinner kan ha vanskeligheter med å få uttrykt sinne, for vi skal jo være sånne prektige, perfekte små vesener med alvevinger og tryllestav, som fikser og svinger oss rundt, slik at alle i umiddelbar omkrets  bare har godt å si om oss.
Hørt sånt tøys!
Og så ødeleggende det kan være for oss selv!
Behagelig for alle andre, men rent ut sagt skadelig hvis vi legger lokk på hvem vi egentlig er på godt og vondt.
Nå tenker kanskje du at; ja, det er jo lett å si det, men hvordan gjør vi det, sånn rent praktisk?

Det er mange måter å gjøre det på, - lære oss å si nei, si fra direkte hva man mener uten å redigere og sensurere alt i hjel, slå løs på sofaputer så hybelkaninene blir traumatiserte, gjøre kål på et Ikeaservise i ny og ne, skrike høyt i skogen så fuglene var stille resten av den dagen…..
Fine teknikker alt sammen, men…..

Har du noen gang prøvd å male,tegne, danse, plante eller brodere en mandala?
(hvordan du lager mandalaen har ubegrensede uttrykk)

Selve ordet mandala betyr ”sirkel eller hjul”, hvis man oversetter direkte fra det gamle indiske språket ”sanskrit”.
Mandalaen gir et bilde som fremstiller en helhet eller sannhet. Noe som gjentar seg, i et mønster, - er symmetrisk rundt en sirkel eller et sentrum.

Det finnes drøssvis av eksempler på mandalaer, både i oss og rundt oss:

 Øyet vårt, med pupillen som sentrum.

-

           Blomster, f. eks solsikke eller roser

-          Solsystemet vårt

-          Atomene med elektroner svirrende rundt kjernen som en ”sky”        

             Snøkrystaller

-        

             I arkitekturen: Stonehenge eller et rosevindu i en katedral

-          Edderkoppnettet

Listen er uendelig, dette er bare et mikroskopisk utvalg.
Østens religioner har lenge brukt mandalaen som uttrykk.

Mandalaene er brukt som kunstnerisk uttrykk for så vel det åndelige som det verdslige. Selve solsystemet vårt og livets syklus kan også kalles en mandala.

Psykoanalytikeren Carl Gustav Jung f. 1875 – 1961 framsatte teorier om det ubevisste, - og at universelle symboler som kan finnes i alle kulturer er menneskehetens samlede åndelige arv.
Dette befinner seg i det ”kollektivt ubevisste” som er en del av alle menneskers grunnlag for erfaringer.
Allerede i 1916 malte Jung sin første mandala, og deretter en ny hver morgen.  Raskt ble han klar over at de på en måte samsvarte med hans indre ”klima”, og han kunne observere sin psykiske utvikling og forvandling dag for dag.

Jung mente at: ”Mandalaen representerer både jeget og verden. ”
I 1928, etter nitide studier og forskning, kom han fram til at mandalaen er en universell, arketypisk form.
Han nevnte blant annet: ”Det blir stadig mer åpenbart at mandalaen er sentrum. Den er veien til sentrum, til individuasjonen.”

Uten å vite noe om Østens og indianernes kulturelle tradisjoner kunne Jung se at pasientene han arbeidet med kunne fremstilte mandalaer fra drømmer og fantasier.
 Livserfaringer og drømmer samler seg i det ubevisste til symboler eller arketypiske motiver.
Lærer man å forstå hva de betyr kan de brukes til selvutvikling og vekst.
Den godeste Jung mente at vi først må være villige til å møte vår frykt og indre demoner før vi kan begynne å gjøre nødvendige forandringer som kan utvikle oss og gjøre oss hele.
Å fremstille en mandala gav pasienten ro og orden i det mentale landskapet, i tillegg til innsikt i egne prosesser.

Finn fram malepenselen, strikketøyet, broderinåla eller hva som helst, og lag en mandala, - akkurat som Effjusikay har gjort her.  
Det skal i alle fall jeg prøve, - kanskje får jeg vite noe om meg selv og i tillegg skape nydelige farger og mønstre. Det blir som å slå to fluer i en smekk, eller som Ole Brum ynder å si: "Ja, takk, - begge deler!"



Ønsker alle ei flott uke!

Flagger du i dag?

Solen har på finurlig vis satt sitt preg over den midt norske topografi i dag, 8. mai. Det er blå himmel og et og annet norsk flagg vaier dovent i vinden.
Været i Trondheim 8. mai 1945 var visstnok av det oppholdsværaktige slaget, og senere på ettermiddagen denne dagen brøt sola gjennom.
Hvilken glede, hvilken festivitas og lettelse de måtte føle, - etter 5 års krig var Norge endelig et fritt land igjen.
På min vandring i dag skulle jeg gjerne sett flere norske flagg vaie i vinden.
Rundt omkring finnes det fremdeles overlevende som kan fortelle om hvordan det var å være okkupert av en fremmed makt i så mange år.
Redselen, matmangelen og rasjoneringen.
Frykten for hvordan fremtiden skulle bli.

Hvis man tar seg tid til en kopp kaffe med de som kan fortelle hvordan hverdagen var, - så får vi høre historier om tap, dødsfall, sult, men også fortellinger om samhold, forståelse og mot, menneskene i mellom.
Og i mange tilfeller kan det blinke i en tåre eller to, når de forteller om selve frigjøringsdagen 8. mai 1945.
Så glade de var, for at marerittet var over og at landet og Europa kunne bygges opp igjen.
Samtidig var det mange som aldri så sine kjære igjen, - de ofret livet i motstandskamp eller ble drept i fangeleire.
Glede og sorg, - hånd i hånd.
Føreren med de mange visjoner om verdensherredømme og kategorisering av hvilke mennesker som var verdige og ikke, - han hadde skutt seg noen dager før.
Nazistenes flagg ble tatt ned og erstattet av norske.
Og som et mantra har man sagt til seg selv at dette aldri, aldri skulle få skje igjen.
Symboler på nazistenes ideologi ble forhatt og bannlyst.
Det tyske folk som ble forført og hjernevasket av en fører med overbevisende retorikk og argumentasjon kom til seg selv med et brak, og har lenge stått i den historiske skammekroken.

Det farer en brungrumset vind over Europa i vår tid, og de eldre hufser seg og rister på hodet.
Har vi ikke lært noe av historien? Den unge generasjonen i dag, snakker de ikke med de eldre? Er de for opptatt av sosiale medier og tekniske duppeditter til å ta innover seg at det er de som er vår framtid og vårt håp. Det er den oppvoksende generasjon som må sørge for at dette ikke skjer en gang til.
Og vi må hjelpe dem, hvis de ikke vet.
Er historiefaget i skolen for opptatt av samtidshistorikk?

Det politiske klimaet i dag minner om det som gav grobunn for Hitlers seiersgang i Europa. Han ble sett på som en "underdog", - kraftig undervurdert, før det strategiske spillet var avslørt og enhver tenkt redningsaksjon kom for sent.

La oss ikke gjøre samme tabbe pånytt, - ikke undervurder brungrumset som flyter rundt som innsmigrende retorikk på talerstoler rundt omkring.
Valget i Hellas burde skjerpe oppmerksomheten ytterligere.

Gratulerer med dagen, - flagget vaier og burde minne oss på at sammen er vi sterke, og sammen må vi løse problemene i et fritt og inkluderende Norge, der alle uansett bakgrunn er like mye verdt.

På min tur i dag fant jeg nesten fargene til det norske flagget, - hvitveis, blåstjerne og... gullstjerne. Pyttsan, det lignet litt på det svenske flagget også, - men siden svenskene hjalp mange nordmenn under krigen, så får det gå, for denne gangen....     ;-)

 Og siden jeg er i det patriotiske hjørnet, og det snart er 17. mai, - her synger gode gamle Jens Book Jensen :  "Norge i rødt, hvitt og blått".
 En fin dag til alle!  :-)

Nå klarer jeg ikke holde kjeft lenger.....

Dette blir en mer personlig tekst enn jeg egentlig liker, men jeg klarer bare ikke å la være å legge den ut.
Jeg er sur, sint og lei meg.
Alle som har fulgt meg en stund, også som "Englepus" på VGB har skjønt at mitt valg av ektemann har vært eksotisk, sett med vestlige øyne.
Den som vil kan lese teksten "Hvor var du 11. september 2001" her inne, og få et nærmere innblikk.

Nei, det har ikke vært lett, men jeg har ikke vært typen til å sutre og klage, da jeg faktisk har skjønt at folk er nysgjerrige og har spørsmål. Og det er jo ikke av vond vilje de spør heller.
Så jeg har svart etter beste evne, om hvilken type mat han spiser, om han drikker alkohol og hvorvidt han er voldelig eller ikke.

Har forsvart ham med nebb og klør, og har fått utrolige, intime spørsmål jeg antakeligvis ikke ville fått servert ellers om han het Ola Oppistuggu eller noe i den duren.
Det verste er mistenksomheten jeg har ant når jeg kan besvare spørsmålsmitraljøsene med at, - nei, han spiser all slags mat, liker DDE, elsker akevitten til svineribba på julaften og tror ikke en døyt på hverken Bibelen, julenissen eller Koranen.
Men jeg har bitt i meg og svelget unna, godtatt at dette er prisen jeg må betale for en kjærlighet som strekker seg utover fjellheimen i Norge.
Vi har ei nydelig datter sammen, som er mitt lys og min styrke, og som jeg elsker over alt på denne jord.
Hun ligner veldig på pappaen sin, og jeg elsker henne enda høyere, - nettopp på grunn av det.

Jeg kjenner dem begge to, som de elskelige og vakre menneskesjelene de er, - men utenifra er de to bare en innvandrer og hans barn, og de havner oppi den sekken der alle med innvandrerutseende  havner, enten de er religiøse, terrorister, kvinnefiendtlige voldtektsutøvere, omskjært eller ikke.
Det gjør vondt.
Debatten som har rast på nettfora etter Hans Rotmo sin sang (nei, jeg gidder ikke linke til den) viser også holdningene til folk, at dette må vi tåle og gjør vi ikke det så har man ingen ytringsfrihet.

De som kjenner meg vet at jeg er imot hijab, de vet at jeg gjerne kritiserer religion og islam og fanatisme generelt. De vet også at jeg er imot kvinneundertrykking og ønsker at de som kommer hit til landet lærer seg språket og følger norske lover og regler.
De som kjenner meg vet det, og de som ikke kjenner meg tror de vet det også, - fordi jeg har hvit hud og fordi det renner norsk blod i mine årer.

De som møter min datter tror også at de kjenner henne, - fordi hun ser ut som hun gjør.
Hun blir skjært over den samme kammen som Hans Rotmo gjør i sin tekst, fordi han skiller ikke mellom individer men slenger alle innvandrere oppi samme sekk og plasserer dem i samme bås.
Og det tåler jeg ikke.
Vår jente har akkurat begynt å interessere seg for musikk, - hun ser på musikkvideoer fra You Tube.
Resten kan man bare tenke seg til.
Jeg er forbannet!

Putene mine......

Farger er viktige å omgi seg med, - farger kan være med på å gi energi når man selv er sliten.
I min jakt på energien denne uken, så fant jeg en tunika og vest jeg laget til 9 åringen for noen år siden, og et dypdykk i strikkekurven avslørte mange fargerike lapper i ulikt strikk, samt heklede bestemorsruter.

En eller annen gang hadde jeg muligens en plan med disse lappene, men enn så lenge hadde de bare blitt liggende helt for seg selv, stakkars.

Så, hva kunne jeg få ut av dette?

Den stripete tunikaen, med ulike hekleteknikker.

Deler av 9 åringens vest, som var blitt altfor liten. Strikket med "popcorngarn".

Det er alltid kjekt med puter i sofaen, og en fargeklatt er herlig å hvile øynene på. Tunikaen ble heklet sammen nederst, og jeg tok av stroppene og brukte dem som lukking av puten.

Samme fremgangsmåte her, - vesten ble heklet sammen i hullene før "putevaret" ble fylt med en pute og knyttet sammen med "popcorntråd" nederst.

Og siden jeg var så godt igang, ja så var det bare å hekle sammen alle lappene fra strikketøykurven.  :-)

Den siste puta ble virkelig et lappeteppe, og ulik på hver side.

For å binde sammen de to delene heklet jeg noen striper som fanget opp litt av fargeskalaen fra resten av puta.
Turkis er en farge jeg er veldig glad i, og siden resten av interiøret har innslag av dette, ja så måtte putene få en liten "dæsj" av det også......

Og filosoferende som jeg er kan jeg ikke la være å trekke sammenligninger til livet selv, som mange ganger framstår som nettopp et lappeteppe, der noen deler ikke ser ut til å passe sammen i det hele tatt....
Da gjelder det å sette dem sammen så godt man kan, - kanskje blir det ikke så symmetrisk som man skulle ønske, men det er vel muligens ikke meningen heller....

Er godt fornøyd med resultatet, - nå blir det stas å sette seg i sofakroken!
Ønsker alle ei flottings helg!

En kjekk kar fra Ålesund, og..........hvitveis

Ålesund er kåret til Norges vakreste by, og selv i møtet med byen under vinterlige forhold, - ja, så er det lett å skjønne hvorfor dette sjarmerende kommaet av et kyststed kan reklamere med en slik æresbevisning.

Det er ikke mange holmer og skjær som skjermer byen fra Atlanterhavet som kaster bølge etter bølge innover leia alt etter humør og lavtrykk.
På den korte tiden vi var innom ved påsketider rakk vi å få med oss "alt" av vær. Fra gråvær til regn, og fra regnbyger til snødrev og fra snødrev til høy, blå himmel og strålende solskinn.

Byen brant i 1904, og hele sentrum ble etterlatt som en rykende brannruin.
Unge, fremadstormende arkitektstudenter i front for gjenoppbygningen,  kreerte et helt nytt bysentrum, der bygningene ble utformet i  jugendstil.
Helt i tråd med det som var populært og "in" i resten av Europa på den tiden.
Tårn, ornamenter og dekorative innslag i sterke farger kjennetegner denne arkitekturen.

Jugenstilsenteret i Ålesund.

    

Slike tårn og "slottsdetaljer" finnes innbakt i mange av bygningene i Ålesund.

   

Ute i Europa var denne romantiske stilen populær på slutten av 1800 tallet og begynnelsen av 1900 tallet.

  

En fryd å gå rundt med fotoapparatet i slike omgivelser!

Buer og kurver, med årstallet for byggets ferdigstillelse. Mesteparten av bykjernen ble gjenoppbygd på 3 år!

   

Ornamentikken er gjennomført vakker.

  
Livet ute i havgapet kunne nok by på både dramatikk, tragedier og engstelse.
Også for dem der hjemme. Som ventet på fedre, sønner og ektemenn.
Havet gav næring og handel, men tok også liv.
Denne statuen  "Mot havet"  gir oss en virkelighetstro gjengivelse av en slik situasjon.
Den er reist til minne om 33 fiskere som omkom under en storm i 1885.

Statuen er laget av Kirsten Kokkin og ble avduket 6. juni 1989.

 















Høyt over bykjernen på fjellet Aksla troner serveringsstedet og utsiktspunktet Fjellstua, 130 meter over havet.

Som et ørnerede har den voktet byen siden 1903, bygget av skomaker Knut Gregorius Lied. I sin opprinnelige form var Fjellstua laget av tre, men fremstår i dag i glass og betong, der flere oppgjennom årene har hatt sin finger med i arkitektoniske fiksfakserier.
De sprekeste klatrer opp til utkikkspunktet fra den bratteste sida via hele 418 trappetrinn.
Fra dette stedet får man glimrende bilder, og kanskje heldige nok til å få et glimt av himmelens høye hersker, havørna.
Dessverre var de høyt oppe disse majestetiske fuglene, men vi fikk noen lovende bilder likevel.

Bildet er tatt av min bedre halvdel, - dette var slett ikke noen kråke, nei............

En vakker kystby, der eksport av klippfisk er en viktig handelsnæring. Sin beskjedne størrelse til tross, er stedet befolkningsmessig i vekst og et viktig knutepunkt for handel og tjenester i regionen Sunnmøre.

 
Og nå etterlyser du muligens den kjekke karen fra Ålesund?
Neida, her er det ikke snakk om lyssky affærer og lystig flørt i mørke smug under nattens mulm og mørke, jeg snakker naturligvis om denne herremannen i kjole og hvitt:

"Pingu" fra Ålesund og Atlanterhavsparken sjarmerte oss i senk der han trippet fram og tilbake og ikke klarte å bestemme seg for om han skulle hoppe uti vannet eller vente på å bli matet.

Atlanterhavsparken var en opplevelse både for oss voksne og ikke minst 9 åringen, som i likhet med oss tapte våre hjerter til pingvinene i parken.
Foruten kjekke herremenn i kjole og hvitt kan parken by på alt hva øyet begjærer av sjøens beboere, greit presentert i svære akvarier.

Hvor det ble av hvitveisen, sier du?
Vi fant ikke noe hvitveis i Ålesund, men i dag fant jeg disse skjønningene nikkende i skogbrynet:

Ønsker alle ei flott uke!